Verden utenfor Norges trygge grenser

Randi

Jeg vil ikke glemme det jeg har sett og hørt. Ikke minst det jeg har følt. For et år siden var jeg midt i mitt tredje år på videregående. Med lekser, prøver og framføringer helt oppunder ørene. Jeg tenkte ikke så mye over at jeg var heldig som kunne stille meg selv spørsmålet om hvilken skole jeg skulle velge neste år eller at jeg ikke trengte å være redd når jeg gikk alene.

Nå – ett år senere – befinner jeg meg i en bydel bygd i en ørken utenfor millionbyen Lima. Her kan det være farlig å gå ut på gata og det finnes tusener av mennesker som lever i fattigdom. Jeg må tenke over hvor jeg har pengene på kroppen før jeg går ut av døra, og er det mørkt må jeg slå følge med noen. Her finnes mange som ikke har råd til videre utdanning. Det høres kanskje rart ut, men jeg føler meg så utrolig privilegert som får lov til å bo her. Jeg er heldig som får muligheten til å klemme på og leke med unger som trenger det. Jeg er takknemlig for at jeg får se de vonde forskjellene i denne verden, selv om jeg kan få en klump i magen når jeg tenker for mye på det. Jeg er takknemlig for at jeg får oppleve hvordan det er å jobbe i et området der mennesker lever i ekstrem fattigdom, fordi det ikke er fremmed for meg lenger. Det er ikke noe jeg bare har sett på TV eller noe som jeg vet at finnes der ute ett eller annet sted. Jeg har fått muligheten til å se noen av de store utfordringene vi har i denne verden. Kjenne det på kroppen. Kjenne på følelsen av håpløshet når ting er så utrolig urettferdig. Alt dette tilsammen har fått meg til å kjenne på motivasjonen til å gjøre en forskjell og til å hjelpe de som ikke har muligheten til å stille seg spørsmålet om hvilken skole de skal velge det kommende året.

Jeg vil ikke at det komfortable Norge med alle mulighetene skal sluke meg når jeg kommer hjem. Jeg vil ikke at bildene jeg ser på nyhetene skal virke fremmede og uvirkelige. Jeg gruer meg ikke til å dra opp til de fattige sonene i bydelen jeg bor i og møte på urettferdighetene som finnes der, men jeg kan kjenne på at jeg gruer meg til å komme hjem til Norge og kanskje glemme noe av det jeg har følt utenfor landets trygge grenser.