Kultureksplosjon i Lima

Ingrid

Norwegian, English further down

Jeg vil skrive en liten post om mitt største kultursjokk så langt i Lima, nemlig møtet med en vanlig peruansk andreklasse.

For hva gjør du når du er til stede for å bistå læreren, og læreren slår elevene? Hva gjør du når hun truer dem med at neste gang skal hun ta av dem buksa før hun slår? Og når hun forteller dem rett opp i ansiktet at faren burde slå dem med belte? Heldigvis er ikke alle lærere slik, hun var av den gamle sorten. Men dette er noe av grunnen til at arbeidet Ágape gjør er så viktig. De gir elevene et annerledes skolemiljø, et miljø som oppmuntrer mer til læring. Ágape tar del i og lager antivoldskampanjer, og lærer elevene om sin verdi som mennesker. Det føles vedifullt å være med på.

Det merkeligste ved hele min kultureksplosjon var å sitte i friminuttet og hjelpe læreren med praktiske ting, og småprate. "Her sitter jeg og snakker med deg som om alt er normalt, men der jeg kommer fra ville du blitt sett på som kriminell..."

English

I want to write a little post about my greatest culture shock in Lima, so far, which was a meeting with a regular 2nd grade.

What do you do when you are present to support the teacher, and the teacher hits the children? What do you do when she threatens them, saying that next time, she will take of their pants before hitting? And when she tells them right in their face that their father ought to hit them with a belt? Fortunately, not all teachers are like this, she was of the old school. Nevertheless, this is one of the reasons why the work Ágape does is so important. They give the kids a different kind of school environment, an environment that encourages them to learn. Ágape participates in and makes their own anti-violence campaigns, and teach the students about their value as human beings. It feels valuable to be a part of it.

The strangest thing about my culture explosion, was sitting and chatting with the teacher during recess, helping out with practical things."Here I am, talking with you like everything is normal, while where I come from, you would have been considered a criminal..."  

Barna på Ágape lærer at de fortjener bedre - The kids at Ágape learn that they deserve better

A bit of everything...

Peru has more than 4000 types of potatoes

The beach in the morning

The beach in the afternoon

Soup. The perfect end of the day. 

Teaching the kids how to make bracelets

Volleyball, popular sport 

Hanging out after class

Huaycán in a nutshell #1

Typical way of carrying children

(English version of last post)

Ingrid 

She sits by the volleyball pitch, crying. In front of her, on the field, the big kids are busy playing. She has two meters of bench on each side. Some parents are sitting nearby with their kids. They are looking worried, but they don't approach her. I am throwing ball with some girls, being of no use. I kind of feel that my motivation of being here is the outsider kids, so I approach her. Maybe because I kind of am on the outside my self?

First she does not wanna say anything. She just howls, looking around, terrified. I ask her if she has fallen. I have registered a little red pond out on the field. Fortunately someone tells me that it is just chupete, melted water-based ice cream. She shakes her head. I ask what is her name, but she does not answer. So I tell her that my name is Ingrid, that I am 19 years old, and that I come from faaar away. We sit there for a while, in quiet. Then I ask her if she wants to play. The crying has stopped, she does not howl anymore. Her little head with black braids gives a little nod. I go and get a ball, and start throwing it to her, while sitting on the bench. After a while, we rise up. The distance gets longer and longer, until her short arms throw the ball up to me with all their strength. It hits me in the face. She laughs. I ask her what her name is. She whispers: "María". I ask for her age. She puts four fingers up in the air. The ball goes back and forth, back and forth. The whole girl is shining like the sun. Se has been seen. What a privilege it was for me to get to see her that day! I wish I could do something to make her feel seen every day.        

Ingrid 

Hun sitter alene ved volleyballbanen og gråter. Foran henne, på banen, er de større barna opptatt med å kaste ball. Hun har to meters benkeplass på hver side. Bortenfor sitter noen foreldre med barna sine. De kaster noen bekymrede blikk, men ingen går bort til henne. Jeg står og kaster ball og er til overs. Barn som er utafor er det jeg føler jeg er her for, så jeg går bort. Kanskje fordi jeg også på en måte er litt utafor?
Først vil hun ikke si noe. Hun bare uler, og ser forskremt rundt seg. Jeg spør om hun har falt. Jeg har nemlig registrert en liten rød dam ute på banen. Heldigvis forteller noen meg at det bare er chupete, smelta saftis. Hun rister på hodet. Jeg spør hva hun heter, men hun svarer ikke. Så jeg forteller henne at jeg heter Ingrid, er 19 år og kommer fra laaangt borte. Vi sitter der litt, avventende. Så spør jeg om hun vil spille. Gråten har tatt av, hun uler ikke lenger. Det lille hodet hennes med de svarte flettene nikker såvidt. Jeg henter en ball, og begynner å kaste den til henne imens vi sitter på benken. Etterhvert reiser vi oss. Avstanden blir større og større, helt til de korte armene hennes kaster den opp til meg med hele sin kraft. Jeg får ballen i ansiktet. Hun ler. Jeg spør hva hun heter. Hun hvisker: "María". Jeg spør hvor gammel hun er. Hun rekker fire fingre opp i været. Ballen kastes fram og tilbake, fram og tilbake. Hele jenta stråler. Hun er blitt sett. Tenk at jeg fikk privilegiet av å se henne denne dagen! Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe for at hun kunne føle seg sett, hver dag.

Asociación Ágape

Hey! If you want to know what we have been up to the last week, you can follow this link: Asociacón Ágape. 

It´s the facebook page of Ágape, and they have posted some picture from our work with a proyect called "Proyecto Mochila" (The backpack proyect/ryggsekkprosjektet) at a school in Huaycán.

You can follow our work through that page :)

Greetings,
Ingrid and Randi

Verden utenfor Norges trygge grenser

Randi

Jeg vil ikke glemme det jeg har sett og hørt. Ikke minst det jeg har følt. For et år siden var jeg midt i mitt tredje år på videregående. Med lekser, prøver og framføringer helt oppunder ørene. Jeg tenkte ikke så mye over at jeg var heldig som kunne stille meg selv spørsmålet om hvilken skole jeg skulle velge neste år eller at jeg ikke trengte å være redd når jeg gikk alene.

Nå – ett år senere – befinner jeg meg i en bydel bygd i en ørken utenfor millionbyen Lima. Her kan det være farlig å gå ut på gata og det finnes tusener av mennesker som lever i fattigdom. Jeg må tenke over hvor jeg har pengene på kroppen før jeg går ut av døra, og er det mørkt må jeg slå følge med noen. Her finnes mange som ikke har råd til videre utdanning. Det høres kanskje rart ut, men jeg føler meg så utrolig privilegert som får lov til å bo her. Jeg er heldig som får muligheten til å klemme på og leke med unger som trenger det. Jeg er takknemlig for at jeg får se de vonde forskjellene i denne verden, selv om jeg kan få en klump i magen når jeg tenker for mye på det. Jeg er takknemlig for at jeg får oppleve hvordan det er å jobbe i et området der mennesker lever i ekstrem fattigdom, fordi det ikke er fremmed for meg lenger. Det er ikke noe jeg bare har sett på TV eller noe som jeg vet at finnes der ute ett eller annet sted. Jeg har fått muligheten til å se noen av de store utfordringene vi har i denne verden. Kjenne det på kroppen. Kjenne på følelsen av håpløshet når ting er så utrolig urettferdig. Alt dette tilsammen har fått meg til å kjenne på motivasjonen til å gjøre en forskjell og til å hjelpe de som ikke har muligheten til å stille seg spørsmålet om hvilken skole de skal velge det kommende året.

Jeg vil ikke at det komfortable Norge med alle mulighetene skal sluke meg når jeg kommer hjem. Jeg vil ikke at bildene jeg ser på nyhetene skal virke fremmede og uvirkelige. Jeg gruer meg ikke til å dra opp til de fattige sonene i bydelen jeg bor i og møte på urettferdighetene som finnes der, men jeg kan kjenne på at jeg gruer meg til å komme hjem til Norge og kanskje glemme noe av det jeg har følt utenfor landets trygge grenser.