(English version of last post)

Ingrid 

She sits by the volleyball pitch, crying. In front of her, on the field, the big kids are busy playing. She has two meters of bench on each side. Some parents are sitting nearby with their kids. They are looking worried, but they don't approach her. I am throwing ball with some girls, being of no use. I kind of feel that my motivation of being here is the outsider kids, so I approach her. Maybe because I kind of am on the outside my self?

First she does not wanna say anything. She just howls, looking around, terrified. I ask her if she has fallen. I have registered a little red pond out on the field. Fortunately someone tells me that it is just chupete, melted water-based ice cream. She shakes her head. I ask what is her name, but she does not answer. So I tell her that my name is Ingrid, that I am 19 years old, and that I come from faaar away. We sit there for a while, in quiet. Then I ask her if she wants to play. The crying has stopped, she does not howl anymore. Her little head with black braids gives a little nod. I go and get a ball, and start throwing it to her, while sitting on the bench. After a while, we rise up. The distance gets longer and longer, until her short arms throw the ball up to me with all their strength. It hits me in the face. She laughs. I ask her what her name is. She whispers: "María". I ask for her age. She puts four fingers up in the air. The ball goes back and forth, back and forth. The whole girl is shining like the sun. Se has been seen. What a privilege it was for me to get to see her that day! I wish I could do something to make her feel seen every day.        

Ingrid 

Hun sitter alene ved volleyballbanen og gråter. Foran henne, på banen, er de større barna opptatt med å kaste ball. Hun har to meters benkeplass på hver side. Bortenfor sitter noen foreldre med barna sine. De kaster noen bekymrede blikk, men ingen går bort til henne. Jeg står og kaster ball og er til overs. Barn som er utafor er det jeg føler jeg er her for, så jeg går bort. Kanskje fordi jeg også på en måte er litt utafor?
Først vil hun ikke si noe. Hun bare uler, og ser forskremt rundt seg. Jeg spør om hun har falt. Jeg har nemlig registrert en liten rød dam ute på banen. Heldigvis forteller noen meg at det bare er chupete, smelta saftis. Hun rister på hodet. Jeg spør hva hun heter, men hun svarer ikke. Så jeg forteller henne at jeg heter Ingrid, er 19 år og kommer fra laaangt borte. Vi sitter der litt, avventende. Så spør jeg om hun vil spille. Gråten har tatt av, hun uler ikke lenger. Det lille hodet hennes med de svarte flettene nikker såvidt. Jeg henter en ball, og begynner å kaste den til henne imens vi sitter på benken. Etterhvert reiser vi oss. Avstanden blir større og større, helt til de korte armene hennes kaster den opp til meg med hele sin kraft. Jeg får ballen i ansiktet. Hun ler. Jeg spør hva hun heter. Hun hvisker: "María". Jeg spør hvor gammel hun er. Hun rekker fire fingre opp i været. Ballen kastes fram og tilbake, fram og tilbake. Hele jenta stråler. Hun er blitt sett. Tenk at jeg fikk privilegiet av å se henne denne dagen! Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe for at hun kunne føle seg sett, hver dag.

Asociación Ágape

Hey! If you want to know what we have been up to the last week, you can follow this link: Asociacón Ágape. 

It´s the facebook page of Ágape, and they have posted some picture from our work with a proyect called "Proyecto Mochila" (The backpack proyect/ryggsekkprosjektet) at a school in Huaycán.

You can follow our work through that page :)

Greetings,
Ingrid and Randi

Verden utenfor Norges trygge grenser

Randi

Jeg vil ikke glemme det jeg har sett og hørt. Ikke minst det jeg har følt. For et år siden var jeg midt i mitt tredje år på videregående. Med lekser, prøver og framføringer helt oppunder ørene. Jeg tenkte ikke så mye over at jeg var heldig som kunne stille meg selv spørsmålet om hvilken skole jeg skulle velge neste år eller at jeg ikke trengte å være redd når jeg gikk alene.

Nå – ett år senere – befinner jeg meg i en bydel bygd i en ørken utenfor millionbyen Lima. Her kan det være farlig å gå ut på gata og det finnes tusener av mennesker som lever i fattigdom. Jeg må tenke over hvor jeg har pengene på kroppen før jeg går ut av døra, og er det mørkt må jeg slå følge med noen. Her finnes mange som ikke har råd til videre utdanning. Det høres kanskje rart ut, men jeg føler meg så utrolig privilegert som får lov til å bo her. Jeg er heldig som får muligheten til å klemme på og leke med unger som trenger det. Jeg er takknemlig for at jeg får se de vonde forskjellene i denne verden, selv om jeg kan få en klump i magen når jeg tenker for mye på det. Jeg er takknemlig for at jeg får oppleve hvordan det er å jobbe i et området der mennesker lever i ekstrem fattigdom, fordi det ikke er fremmed for meg lenger. Det er ikke noe jeg bare har sett på TV eller noe som jeg vet at finnes der ute ett eller annet sted. Jeg har fått muligheten til å se noen av de store utfordringene vi har i denne verden. Kjenne det på kroppen. Kjenne på følelsen av håpløshet når ting er så utrolig urettferdig. Alt dette tilsammen har fått meg til å kjenne på motivasjonen til å gjøre en forskjell og til å hjelpe de som ikke har muligheten til å stille seg spørsmålet om hvilken skole de skal velge det kommende året.

Jeg vil ikke at det komfortable Norge med alle mulighetene skal sluke meg når jeg kommer hjem. Jeg vil ikke at bildene jeg ser på nyhetene skal virke fremmede og uvirkelige. Jeg gruer meg ikke til å dra opp til de fattige sonene i bydelen jeg bor i og møte på urettferdighetene som finnes der, men jeg kan kjenne på at jeg gruer meg til å komme hjem til Norge og kanskje glemme noe av det jeg har følt utenfor landets trygge grenser. 

De siste ukene i bilder

A few days after christmas we went on vacation. First to Bolivia to visit the Act Now students there, and then to Iquitos, Amazonas where we spent New Years Eve. We had an amazing week! We think that the best way to describe the trip is through pictures, so here we go:

Last day of work before christmas

Beautiful La Paz

The witch marced

Lunch

We visited the orphanage were Eline and Siri are working

Next - THE JUNGLE!

Jungle tour 

On our way home :)


Hugs!

Hi!

Here comes a short resume in english of our last post. I am sorry that it has not arrived earlier. We have been busy with work and travel. 

In Peru it is customary before Christmas to practise something called "Amigo secreto" - "Secret friend". At work we were all given a name of one of the others on a small piece of paper. This happened in the beginning of December. On the walls of the office we hung up christmas stockings for everyone. Our mission was to fill our secret friends stocking with candy and cute notes occasionally through out December. We were not to tell anything to our secret friend before the Christmas closure, when we all gave a Christmas present to our "Amigo secreto". This is a cute tradition, that makes everyone go home with a present, and obliges everyone to only make one present to each social sircle. 

Before next december arrives on us, I would like you to take a little brake to consider what matters in Christmas time. I think what I am about to write has been written so many times before, that we have all heard it, but before we really have grasped it and learned it, we have been caught by the stream. So I will try to whisper through the howling wind of comercials and messages, telling you that what matters in Christmas time, is that everyone gets as much garbage as possible, and eating the best and cheepest food (without gaining weight): The most important thing about Christmas, is that Jesus came to earth to teach us that we can have a good time together. So have a good time, together. That does not necessarily require all the rubbish we give each other and our selves, polluting our planet. It only requires your time. I am not saying that you should not clean and decorate and make Christmas presents. It is a good thing to differ celebration from everyday life, and it really is an occacion worth celebrating. But think about why you do the things you do in the name of Christmas. Is it because you love the people around you like your self? Or is it something else?  

Juleforberedelser i Huaycán

Ingrid

(Norwegian, english version coming up)

Det nærmer seg jul, og vi tenkte det kunne være artig for våre lesere å høre litt om juleforberedelser i Huaycán. Det er ikke noen lillakode i desember. Det er i grunn ikke så mye fargekode i det hele tatt. Julekort og det meste kan godt være rosa, lyseblå, gule og vårgrønne. Vi har heller ikke sett tegn til noen julekalender. Derimot ble det i løpet av starten av desember presentert et opplegg som var nytt for Randi og meg: «Hemmelig venn». Det fungerer slik:

På kontoret er det hengt opp julenissestøvler (julestrømper) til alle som jobber her. Vårt oppdrag er å i ny og ne fylle støvelen til vår hemmelige venn med en koselig beskjed, og godteri. Hun/han må for all del ikke finne ut hvem vi er! Vi har fått høre noen historier om spill og allianser fra tidligere år. Når ferien kommer, skal vi gi julegave til vår hemmelige venn. Randi og jeg har også hemmelig venn-opplegg med familien vår, og tre andre familier som vi skal feire jul med. Det er et genialt opplegg! Alle får en gave fra hvert av sine sosiale miljø, og trenger tilsvarende bare å tenke på en gave.

Randi og jeg, norske som vi er, har laget vår egen julekalender, som startet 1. desember. På døra på rommet vårt har vi hengt opp 24 lapper, med datoer på. Hver kveld skriver vi på dagens lapp det beste dagen hadde å by på. Dermed fylles kalenderen opp, og vi kan se hvor lenge det er igjen til jul. Når juleaften kommer, kan vi lese om alle de flotte tingene som skjedde i desember. Og ok da, på hver tredje lapp står det «sjokolade», og da spiser vi av fruktnøtten Randi var så lur å ha med seg fra Norge. Spiser vi ei rute hver tredje dag fra 1. desember, og to på lillejuleaften, rekker det akkurat.   

Vi har til nå vært med på to julegaveutdelinger for alle ungene på Ágape. Først var det frivillige fra ei kirke, og deretter fra en skole i Lima, som kom med gaver og søtsaker de hadde samlet gjennom fadderordninger til barna. Vi var der for å hjelpe til som vanlig, og storkoste oss med å leike med ungene. Jeg tror de storkoste seg også.

Kanskje er det litt for sent i desember til å skrive det som følger nå. Men det ser ut til at flere juler skal komme, og jeg vil i den forbindelse gjerne komme med en oppfordring: Tenk over hva som er viktig til jul. Jeg tror det jeg skriver nå har blitt sagt så mange ganger at vi både har hørt det og oppfattet det, men før vi egentlig har forstått det og lært det, har vi blitt dratt med i dragsuget, likevel. Så jeg vil prøve å hviske gjennom stormen av reklamer og beskjeder som forteller deg at det viktigste til jul er at vi alle har mest mulig søppel og spiser best mulig (men ikke legger på oss): det viktigste til jul er at Jesus kom til jorda for å lære oss at vi kan ha det bra sammen. Så ha det bra, sammen. Akkurat det krever ikke nødvendigvis all den driten vi gir til hverandre og oss selv som forsøpler jorda vår. Det krever bare din tid. Jeg sier ikke at man ikke skal pynte og vaske og stelle og dulle med julegaver. Fest og hverdag er ikke det samme. Det er fint å gjøre forskjell på det, og det er virkelig grunn til å feire! Men tenk over hvorfor du gjør de tingene du gjør i julens navn. Er det fordi du er glad i menneskene rundt deg, som deg selv? Eller er det noe helt annet?  

Her kommer noen bilder fra vår desember:

 

Calendar in our room

Papa Noel 

Santa Claus boots

Making chistmas cards for everyone in Ágape organisation. Thats thirty cards... 

Christmas doesn't necessarily need to be all red and white.

Some of the Ágape boys with their teacher, in their neighborhood 

Some of the Ágape kids, waiting for their Christmas presents

Boys buying "chupete"(frozen lemonade)

Girl from Ágape reading the message in her present

Going crazy with da kids

Walking home with presents for Christmas