Livstegn fra Huaycán

Ingrid og Randi

(English version, norwegian version further down)

In the middle of the desert, in the outskirts of the metropolis, under the stars and the golden hills, there is a small place with 200.000 habitantes. A dusty place, with groups of small, colored wooden houses. Huaycán.

We are going to stay here half a year. It feels good finally to have arrived!

We live in a very loving family. Our brother is coordinator in the project we are working in, called Ágape – love from God. Ágape is split into two projects, one for children in the age 6 to 14 years, and one for mothers. We have only seen the childrens project, which is an afternoon school for kids who live in extreme poverty, and often in violent families. The children attend public school, but have classes of math’s and communication at Ágape after school, from Tuesday to Friday. If needed, they also get help with their homework. Hopefully, this will help them keep up in public school. An important part of the Ágape education is to strengthen the kids’ self-esteem and attitude, and to prevent them from getting into bad environments. The teachers emphasize variation and creativity, and games are an important part of the classes. Every Saturday morning they draw, paint, or do other creative activities.

After two weeks at work, we feel like part of the environment at the office. Before almuerzo (lunch/dinner), we prepare the materials the teachers are to use (READ: we draw poems and diagrams, and copy – fun!), and sort out equipment and food they give to the students after each class. This may be the childrens last meal for the night, and is therefore a very important part of the program. In the afternoons, we join a teacher to one of the classrooms, which are located in the poorest part of Huaycán, zone z. For now we are observing, and helping out with practical issues, for example the parting of bread.

We have definitely come to another reality than the one we are used to. Ingrid is getting skilled at playing the ukulele (READ: she knows enough to play all the four chord songs), and Randi can’t get enough of the Peruvian avocado. In the evenings, we philosophy a lot about life, God and the world, which is a positive thing. Maybe some of the brain drain emerges the web (haha). We are happy about being here, and are doing well.   

(Norsk versjon)

Midt ute i ørkenen, i utkanten av storbyen, under stjernene og de golde åsene, ligger en liten bydel med 200.000 habitantes. Et støvete sted, med klynger av fargede trehus. Huaycán.

Det føles godt å endelig være fremme der vi skal bo det neste halvåret! 

Vi bor hos en veldig hyggelig familie. Broren vår er koordinator på prosjektet vi jobber på, kalt Ágape - kjærlighet fra Gud. Ágape er delt opp i to prosjekter, et for barn i alderen 6 – 14 år, og et for mødre. Foreløpig har vi bare sett barneprosjektet, som er et skoletilbud på ettermiddagen for barn som lever i ekstrem fattigdom, og i mange tilfeller i voldelige familier. Barna går på offentlig skole, men går på Ágape på ettermiddagen for å få undervisning i matte og kommunikasjon, og leksehjelp, hvis det trengs. Forhåpentligvis henger de dermed bedre med på skolen. Undervisninga går mye på å styrke deres selvfølelse og holdning, og å forebygge at de havner i dårlige miljø. Lærerne legger vekt på variasjon og kreativitet, og lek er en viktig del av undervisninga. Hver lørdagsmorgen er det tegning og maling og andre kreative aktiviteter på programmet.

Etter to uker på jobb har vi kommet godt til rette i miljøet på kontoret. På formiddagene forbereder vi materiell som lærerne skal bruke (LES: vi tegner dikt og diagram, og kopierer – gøy!), og sorterer utstyr og mat som de gir til elevene etter hver time. Dette kan være det siste måltidet de får før kvelden, og er en viktig del av programmet. På ettermiddagene er vi med hver vår lærer til et av klasserommene, som ligger rundt omkring i den fattigste delen av Huaycán, sone Z. Foreløpig observerer vi, og hjelper eventuelt til med praktiske ting, som for eksempel å dele opp brød.

Vi har definitivt kommet til en annen virkelighet enn den vi er vant til hjemme. Ingrid begynner å bli dreven på ukulele og Randi klarer ikke å spise seg mett på avokado. På kveldene reflekterer og filosoferer vi mye over livet og verden, hvilket er utelukkende en positiv ting. Kanskje kommer noe av hjernespyet på nett (haha). Vi er fornøyde med å være her, og har det bra.

Her kommer det en god del bilder fra dagene i Hauycán:

Playing "Ninja" with tha kidz

Randi learing how to cook "lomo saltado"

Ingrid doing the dishes

Our neighborhood 

View from the top of our roof

Dog: Mispat - the king of the house, our guardian
Hen: Soon to be eaten (we believe)...

Visitng the graveyard

Dinner at the market

Sometimes we get company while brushing our teeth

On our way back from work

A little film from wednesday evening, showing a little of our house and our neighbors who have been holding service every monday and wednesday since we arrived.