I en og samme verden

Randi

Jeg dro fra oljenasjonen og velferdsstaten Norge en morgen i oktober. Et halvt døgn senere satt jeg i en bil kjørende gjennom Limas grå gater, med søppel og halvferdige hus. Nysgjerrig kikka jeg ut av bilvinduet. Etter noen uker gående i gatene som nå føltes ut som hjemme besøkte jeg turistdelen av milliardbyen, og det som slo meg var høye bygninger, rene gater og velstand. Så forskjellig, så nært.

Nå bor jeg i en mindre bydel i Limas utkant. Lufta er fylt med sand, veiene er hullete og i gata ligger det søppel. Jeg har besøkt en skole som minna meg om skolene jeg har gått på i Norge og jeg har besøkt en annen skole som har alt annet enn en slik standard. Jeg har vært i hus som er skitne, nedslitte og små, og jeg har vært i hus med flisbelagt gulv, tjenestepike og varmtvann. I mitt eget nabolag finnes det skrøpelige trehus med blikktak midt imellom fine, treetasjes hus av mur.

Fattigdom. Rikdom. Store forskjeller. I en verden, i et land, i en by, på et sted, i en gate. Så urettferdig. Det slår meg hvor lett det er å lukke øynene, selv når forskjellen er rett foran nesa di. Og det gjør vondt.