tirsdag 9. desember 2014

Jenta med de forundrede øynene

Randi

(English version futher down)

Jeg satt og spiste nista jeg hadde fått under en medisinsk kampanje vi jobbet på i Huaycán, da det kommer en tynn jente med pistrete hår, skitne klær og forundrede øyne og setter seg ned ved siden av meg. «Jeg har lyst på. Kan  jeg få?» Hun er ikke som andre unger jeg har møtt. Hun er direkte og jeg får en følelse av at hun vet lite om hvordan hun skal oppføre seg i møte med andre mennesker. Hvordan har hun det hjemme? 

Jeg gir henne eplet mitt, men fortsetter å føle øynene hennes på meg. I det jeg skal ta enda en bit fra rundstykket griper hun etter det: «Jeg har lyst på!» Overrasket over oppførselen hennes reagerer jeg med å si: «Hvis du gjør sånn, kommer jeg ikke til å gi deg mer.» Jeg føler meg streng, og jeg vet ikke om det er det riktige å gjøre. Hun flytter seg ikke fra siden min, men sier heller ikke mer. Jeg merker blikket hennes på maten jeg spiser og jeg føler meg grådig, selv om jeg har stått i varmen i mange timer og er sulten. Hva bør jeg gjøre? Samtidig som noe i meg sier at det er viktig å lære henne folkeskikk, så er det utrolig vondt å føle at jeg overser henne på samme måte som jeg hadde oversett en tiggende hund. Hvor kommer hun fra? Hva har hun opplevd? Hva er grunnen til at hun oppfører seg slik? Jeg gir henne juicen jeg har fått, smiler og forteller henne at det er vanlig å si takk. «Takk.»
I stillhet drikker hun juicen, før hun reiser seg og går. 

Jeg sitter igjen å lurer på hvem som venter på henne når hun kommer hjem. Hvis hun har et hjem i det hele tatt.

Hva har jeg gjort for å fortjene å vokse opp i trygge og gode omgivelser?

English version

I was eating my lunch during a medical campaign we worked at in Huaycán, when a skinny girl with wispy hair, dirty clothes and wondering eyes came and sat by my side. “I want some. Can I get some?” She did not act like other children I had met. She was direct, and I somehow got a feeling that she knew little about how to behave around people. How was her life at home?

I gave her my apple, but she kept looking at me. Right before I was going to take another bit of my bread she tried to grab it, saying: “I want some!” Surprised of what she just had done I heard myself say: “I am not going to give you more if you behave this way.” I felt strict, and I wondered if I was doing the right thing. She did not go away, but she did not say anything ether. I felt her look at my food and I felt greedy, even though I had been standing in the heat all morning working and I felt hunger. What should I do? Something inside of me said that it was important to teach her some manners, but at the same time, it felt so wrong to ignore her the way I would have ignored a begging dog. Where did she come from? Which life experiences did she carry with her? Why did she acted this way? I gave her my bottle of juice, then gave her a smile and told her that you normally say thank you. “Thank you.”
She drank the juice in silence, and then she walked away. 


I wonder who was waiting for her at home that day. If she has a home at all. 

What have I done to deserve to grow up in a safe and sound environment?

4 kommentarer:

  1. Wow! Du skriver så utrolig bra Randi :) det er er så forskjellig fra her i Norge, at det er nesten helt uvirkelig å lese det. Du er utrolig tøff som tar et år i Peru, digger deg, klem Victhoria

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Victhoria :) Håper du har det fint i Norge. Savner deg. Klem fra meg

      Slett
  2. Har lest bloggen høyt for Tove. Du skriver godt! Tove ser jenta for seg, og vi aner dybden i din undring.

    SvarSlett