"Miss Elisabeth"

Randi

De første tre ukene av oppholdet mitt i Peru jobber jeg på «Centro de Madres Adolecentes» (Senter for unge mødre). Da jeg fikk beskjed om at jeg skulle jobbe der forestilte jeg meg et sted med stakkarslige, underernærte jenter med skrikende unger. Joda, ungene griner i ny og ned, men utenpå er ikke jentene så stort forskjellige fra meg da jeg var i midten av tenårene. 

Senteret for unge mødre i Villa Maria del Triunfo, en bydel i Lima, er et prosjekt grunnlagt av Strømmestiftelsen. Det er virkelig et vellykket prosjekt, og jeg er så glad for at jeg får oppleve å jobbe der. I skrivende stund bor det tretten unge mødre på senteret mellom tolv og nitten år. De bor der 24 timer i døgnet, og her lærer de om husstell, hvordan å ta vare på barna sine, hvordan å lage mat og det er også et stort fokus på å lære om prevensjon, selvrespekt og ansvar. Samtidig lærer de å lage produkter som lommebøker, smykker og kosebamser, slik at de en gang i framtiden kan ha en egen inntekt. 
Uten i fra er det få eller ingen tegn til at de unge mødrene ikke kan bo hjemme på grunn av vold eller seksuelle overgrep, likevel bærer hver og en av dem på en historie som er veldig fjern  fra min egen, noe som konstant surrer rundt i tankene mine. Det må være utfordrende på så veldig mange måter å få et barn, når man selv bare er et barn … 

Det er en varm og trygg atmosfære på senteret; man kan høre velkjente lyder av barnelek, latter fra ansatte og hverdagsamtaler mellom jentene. De får tildelt forskjellige ansvar som å vaske ulike områder, låse opp porten til muren som er rundt hele senteret eller å lage mat. Senteret har en egen psykolog og andre ansatte som gir jentene god oppfølging.

(Bildene er tatt fra: http://www.centromadres.org/?lang=en, her kan du lese - på engelsk - om senteret)

Jeg går under navnet «Miss Elisabeth» eller «Señorita Elisabeth» (Jeg bruker mitt andre navn; Randi Elisabeth). Jeg er 19 år, akkurat ferdig på videregående, og etter noen dager med oppretting av egen timeplan har jeg blitt fulltids engelsklærer for de ungemødrene og barna i barnehagen på senteret. 

Barna er ikke stort forskjellige fra barn i Norge; noen er veldig nysgjerrige på hvem denne høye, hvite og fremmede jenta er og kommer løpende bort, mens andre iakttar meg på avstand. Jeg graver i hukommelsen etter de pedagogiske triksene jeg kan, og prøver å etterligne mine egne lærerforbilder. Det tar ikke lang tid før «hodet, skulder, kne og tå» er en hit på engelsk både for ungdommer og barn. Moro! 

Selv om alt er nytt og spennende – og til tider ganske slitsomt – så lyser det opp hverdagen når jeg blir møtt av seks 5 åringer som kommer løpende mot meg mens de roper «Miss, miss, miss!» før de klemmer meg alle på en gang. Eller når jeg blir spurt om jeg kommer i morgen, og jeg får et stort smil som svar når jeg sier «ja». Selv om jobben på mødresenteret bare varer i korte tre uker, og det bare er en og en halv uke til Ingrid og jeg drar til vår endelige destinasjon der vi skal jobbe i seks måneder, så er jeg veldig takknemlig for at jeg får et lite innblikk i livet til disse menneskene. Jeg trives i rollen som «Miss Elisabeth».