Juleforberedelser i Huaycán

Ingrid

(Norwegian, english version coming up)

Det nærmer seg jul, og vi tenkte det kunne være artig for våre lesere å høre litt om juleforberedelser i Huaycán. Det er ikke noen lillakode i desember. Det er i grunn ikke så mye fargekode i det hele tatt. Julekort og det meste kan godt være rosa, lyseblå, gule og vårgrønne. Vi har heller ikke sett tegn til noen julekalender. Derimot ble det i løpet av starten av desember presentert et opplegg som var nytt for Randi og meg: «Hemmelig venn». Det fungerer slik:

På kontoret er det hengt opp julenissestøvler (julestrømper) til alle som jobber her. Vårt oppdrag er å i ny og ne fylle støvelen til vår hemmelige venn med en koselig beskjed, og godteri. Hun/han må for all del ikke finne ut hvem vi er! Vi har fått høre noen historier om spill og allianser fra tidligere år. Når ferien kommer, skal vi gi julegave til vår hemmelige venn. Randi og jeg har også hemmelig venn-opplegg med familien vår, og tre andre familier som vi skal feire jul med. Det er et genialt opplegg! Alle får en gave fra hvert av sine sosiale miljø, og trenger tilsvarende bare å tenke på en gave.

Randi og jeg, norske som vi er, har laget vår egen julekalender, som startet 1. desember. På døra på rommet vårt har vi hengt opp 24 lapper, med datoer på. Hver kveld skriver vi på dagens lapp det beste dagen hadde å by på. Dermed fylles kalenderen opp, og vi kan se hvor lenge det er igjen til jul. Når juleaften kommer, kan vi lese om alle de flotte tingene som skjedde i desember. Og ok da, på hver tredje lapp står det «sjokolade», og da spiser vi av fruktnøtten Randi var så lur å ha med seg fra Norge. Spiser vi ei rute hver tredje dag fra 1. desember, og to på lillejuleaften, rekker det akkurat.   

Vi har til nå vært med på to julegaveutdelinger for alle ungene på Ágape. Først var det frivillige fra ei kirke, og deretter fra en skole i Lima, som kom med gaver og søtsaker de hadde samlet gjennom fadderordninger til barna. Vi var der for å hjelpe til som vanlig, og storkoste oss med å leike med ungene. Jeg tror de storkoste seg også.

Kanskje er det litt for sent i desember til å skrive det som følger nå. Men det ser ut til at flere juler skal komme, og jeg vil i den forbindelse gjerne komme med en oppfordring: Tenk over hva som er viktig til jul. Jeg tror det jeg skriver nå har blitt sagt så mange ganger at vi både har hørt det og oppfattet det, men før vi egentlig har forstått det og lært det, har vi blitt dratt med i dragsuget, likevel. Så jeg vil prøve å hviske gjennom stormen av reklamer og beskjeder som forteller deg at det viktigste til jul er at vi alle har mest mulig søppel og spiser best mulig (men ikke legger på oss): det viktigste til jul er at Jesus kom til jorda for å lære oss at vi kan ha det bra sammen. Så ha det bra, sammen. Akkurat det krever ikke nødvendigvis all den driten vi gir til hverandre og oss selv som forsøpler jorda vår. Det krever bare din tid. Jeg sier ikke at man ikke skal pynte og vaske og stelle og dulle med julegaver. Fest og hverdag er ikke det samme. Det er fint å gjøre forskjell på det, og det er virkelig grunn til å feire! Men tenk over hvorfor du gjør de tingene du gjør i julens navn. Er det fordi du er glad i menneskene rundt deg, som deg selv? Eller er det noe helt annet?  

Her kommer noen bilder fra vår desember:

 

Calendar in our room

Papa Noel 

Santa Claus boots

Making chistmas cards for everyone in Ágape organisation. Thats thirty cards... 

Christmas doesn't necessarily need to be all red and white.

Some of the Ágape boys with their teacher, in their neighborhood 

Some of the Ágape kids, waiting for their Christmas presents

Boys buying "chupete"(frozen lemonade)

Girl from Ágape reading the message in her present

Going crazy with da kids

Walking home with presents for Christmas

Jenta med de forundrede øynene

Randi

(English version futher down)

Jeg satt og spiste nista jeg hadde fått under en medisinsk kampanje vi jobbet på i Huaycán, da det kommer en tynn jente med pistrete hår, skitne klær og forundrede øyne og setter seg ned ved siden av meg. «Jeg har lyst på. Kan  jeg få?» Hun er ikke som andre unger jeg har møtt. Hun er direkte og jeg får en følelse av at hun vet lite om hvordan hun skal oppføre seg i møte med andre mennesker. Hvordan har hun det hjemme? 

Jeg gir henne eplet mitt, men fortsetter å føle øynene hennes på meg. I det jeg skal ta enda en bit fra rundstykket griper hun etter det: «Jeg har lyst på!» Overrasket over oppførselen hennes reagerer jeg med å si: «Hvis du gjør sånn, kommer jeg ikke til å gi deg mer.» Jeg føler meg streng, og jeg vet ikke om det er det riktige å gjøre. Hun flytter seg ikke fra siden min, men sier heller ikke mer. Jeg merker blikket hennes på maten jeg spiser og jeg føler meg grådig, selv om jeg har stått i varmen i mange timer og er sulten. Hva bør jeg gjøre? Samtidig som noe i meg sier at det er viktig å lære henne folkeskikk, så er det utrolig vondt å føle at jeg overser henne på samme måte som jeg hadde oversett en tiggende hund. Hvor kommer hun fra? Hva har hun opplevd? Hva er grunnen til at hun oppfører seg slik? Jeg gir henne juicen jeg har fått, smiler og forteller henne at det er vanlig å si takk. «Takk.»
I stillhet drikker hun juicen, før hun reiser seg og går. 

Jeg sitter igjen å lurer på hvem som venter på henne når hun kommer hjem. Hvis hun har et hjem i det hele tatt.

Hva har jeg gjort for å fortjene å vokse opp i trygge og gode omgivelser?

English version

I was eating my lunch during a medical campaign we worked at in Huaycán, when a skinny girl with wispy hair, dirty clothes and wondering eyes came and sat by my side. “I want some. Can I get some?” She did not act like other children I had met. She was direct, and I somehow got a feeling that she knew little about how to behave around people. How was her life at home?

I gave her my apple, but she kept looking at me. Right before I was going to take another bit of my bread she tried to grab it, saying: “I want some!” Surprised of what she just had done I heard myself say: “I am not going to give you more if you behave this way.” I felt strict, and I wondered if I was doing the right thing. She did not go away, but she did not say anything ether. I felt her look at my food and I felt greedy, even though I had been standing in the heat all morning working and I felt hunger. What should I do? Something inside of me said that it was important to teach her some manners, but at the same time, it felt so wrong to ignore her the way I would have ignored a begging dog. Where did she come from? Which life experiences did she carry with her? Why did she acted this way? I gave her my bottle of juice, then gave her a smile and told her that you normally say thank you. “Thank you.”
She drank the juice in silence, and then she walked away. 

I wonder who was waiting for her at home that day. If she has a home at all. 

What have I done to deserve to grow up in a safe and sound environment?

Gring@, hva betyr det egentlig?

Ingrid

(English version further down)

I ordboka står det: utlending; amerikaner (fra USA). Når vi spør lokalbefolkninga, får vi til svar at det betyr nettopp det. Men de svarer også at det bare betyr «lys». Jeg har hørt mødre kalle ungen sin «gringita», da hun var en anelse bleikere og hadde litt lysere hår enn de andre ungene i nærheten. Som de fleste ord som går på utseende på spansk, kan også dette ordet brukes som et kjælenavn, hvert fall når man tilføyer –ita/-ito.  Men for min del har «gringa» fått en helt annen klang enn et kjælenavn.

Unger kauker «gringa» fra toppen av hustak i det fjerne. Jeg har opplevd at gamle damer hveser «gringa» til oss på gata. En gang, også på gata, var det ei mor som forklarende sa «gringa», til ungen sin, før den lille jenta kom springende bort for å stå og smile og vinke en stund.

Jeg skjønner nå litt bedre hvordan det er å ha en annen hudfarge i Norge. Hvordan det er å bli dømt ut ifra hvordan du ser ut. Etter å ha lest litt Latin-amerikansk historie, vil jeg ikke ha på meg at jeg er fra USA, men jeg kan ikke gjøre noe med hva gamle damer på gata tenker. Av og til betyr «gringa» bare fremmed, spennende. Andre ganger har det i grunn samme klang som «neger». Jeg er takknemlig for denne opplevelsen, fordi den hjelper meg til bedre å forstå alle som føler de aldri kan bli ordentlige nordmenn hjemme.

(English)

Gring@ – what does it really mean?

The dictionary says: foreigner; American (from the USA). When we ask the locals, this is what they answer, as well. But they also say that it simply means “white”. I have heard a mother call her daughter “gringita”, since her face and hair was a bit paler than the other kids around. Like most words considering looks in Spanish, “gringa” can also be used as a caring nickname, at least if you ad -ito/-ita.  But to me, “gringa” has gotten a whole other sound than a caring nickname.

Kids scream “gringa” from rooftops far away. I have experienced old women mumble “gringa” at us on the street, through gritted teeth. Once, also on the street, there was a mom who in an explaining way said “gringa” to her daughter, making the little girl run towards us, just to smile and wave for a while.

Now I understand a little better how it is to live with a different skin color in Norway. How it feels to be judged out of the way you look. After having read a little bit of Latin-American history, I don’t want people to think that I am from the USA (on behalf of our North-American readers, I am sorry, but that’s how it is), but I can’t do anything about what old women think. Sometimes, “gringa” simply means strange, exiting. Other times, it more or less sounds the same as “nigger”. I am thankful for this experience, because it helps me to understand better those who feel like they never can be real Norwegians, back home.  

I en og samme verden

Randi

Jeg dro fra oljenasjonen og velferdsstaten Norge en morgen i oktober. Et halvt døgn senere satt jeg i en bil kjørende gjennom Limas grå gater, med søppel og halvferdige hus. Nysgjerrig kikka jeg ut av bilvinduet. Etter noen uker gående i gatene som nå føltes ut som hjemme besøkte jeg turistdelen av milliardbyen, og det som slo meg var høye bygninger, rene gater og velstand. Så forskjellig, så nært.

Nå bor jeg i en mindre bydel i Limas utkant. Lufta er fylt med sand, veiene er hullete og i gata ligger det søppel. Jeg har besøkt en skole som minna meg om skolene jeg har gått på i Norge og jeg har besøkt en annen skole som har alt annet enn en slik standard. Jeg har vært i hus som er skitne, nedslitte og små, og jeg har vært i hus med flisbelagt gulv, tjenestepike og varmtvann. I mitt eget nabolag finnes det skrøpelige trehus med blikktak midt imellom fine, treetasjes hus av mur.

Fattigdom. Rikdom. Store forskjeller. I en verden, i et land, i en by, på et sted, i en gate. Så urettferdig. Det slår meg hvor lett det er å lukke øynene, selv når forskjellen er rett foran nesa di. Og det gjør vondt.

Livstegn fra Huaycán

Ingrid og Randi

(English version, norwegian version further down)

In the middle of the desert, in the outskirts of the metropolis, under the stars and the golden hills, there is a small place with 200.000 habitantes. A dusty place, with groups of small, colored wooden houses. Huaycán.

We are going to stay here half a year. It feels good finally to have arrived!

We live in a very loving family. Our brother is coordinator in the project we are working in, called Ágape – love from God. Ágape is split into two projects, one for children in the age 6 to 14 years, and one for mothers. We have only seen the childrens project, which is an afternoon school for kids who live in extreme poverty, and often in violent families. The children attend public school, but have classes of math’s and communication at Ágape after school, from Tuesday to Friday. If needed, they also get help with their homework. Hopefully, this will help them keep up in public school. An important part of the Ágape education is to strengthen the kids’ self-esteem and attitude, and to prevent them from getting into bad environments. The teachers emphasize variation and creativity, and games are an important part of the classes. Every Saturday morning they draw, paint, or do other creative activities.

After two weeks at work, we feel like part of the environment at the office. Before almuerzo (lunch/dinner), we prepare the materials the teachers are to use (READ: we draw poems and diagrams, and copy – fun!), and sort out equipment and food they give to the students after each class. This may be the childrens last meal for the night, and is therefore a very important part of the program. In the afternoons, we join a teacher to one of the classrooms, which are located in the poorest part of Huaycán, zone z. For now we are observing, and helping out with practical issues, for example the parting of bread.

We have definitely come to another reality than the one we are used to. Ingrid is getting skilled at playing the ukulele (READ: she knows enough to play all the four chord songs), and Randi can’t get enough of the Peruvian avocado. In the evenings, we philosophy a lot about life, God and the world, which is a positive thing. Maybe some of the brain drain emerges the web (haha). We are happy about being here, and are doing well.   

(Norsk versjon)

Midt ute i ørkenen, i utkanten av storbyen, under stjernene og de golde åsene, ligger en liten bydel med 200.000 habitantes. Et støvete sted, med klynger av fargede trehus. Huaycán.

Det føles godt å endelig være fremme der vi skal bo det neste halvåret! 

Vi bor hos en veldig hyggelig familie. Broren vår er koordinator på prosjektet vi jobber på, kalt Ágape - kjærlighet fra Gud. Ágape er delt opp i to prosjekter, et for barn i alderen 6 – 14 år, og et for mødre. Foreløpig har vi bare sett barneprosjektet, som er et skoletilbud på ettermiddagen for barn som lever i ekstrem fattigdom, og i mange tilfeller i voldelige familier. Barna går på offentlig skole, men går på Ágape på ettermiddagen for å få undervisning i matte og kommunikasjon, og leksehjelp, hvis det trengs. Forhåpentligvis henger de dermed bedre med på skolen. Undervisninga går mye på å styrke deres selvfølelse og holdning, og å forebygge at de havner i dårlige miljø. Lærerne legger vekt på variasjon og kreativitet, og lek er en viktig del av undervisninga. Hver lørdagsmorgen er det tegning og maling og andre kreative aktiviteter på programmet.

Etter to uker på jobb har vi kommet godt til rette i miljøet på kontoret. På formiddagene forbereder vi materiell som lærerne skal bruke (LES: vi tegner dikt og diagram, og kopierer – gøy!), og sorterer utstyr og mat som de gir til elevene etter hver time. Dette kan være det siste måltidet de får før kvelden, og er en viktig del av programmet. På ettermiddagene er vi med hver vår lærer til et av klasserommene, som ligger rundt omkring i den fattigste delen av Huaycán, sone Z. Foreløpig observerer vi, og hjelper eventuelt til med praktiske ting, som for eksempel å dele opp brød.

Vi har definitivt kommet til en annen virkelighet enn den vi er vant til hjemme. Ingrid begynner å bli dreven på ukulele og Randi klarer ikke å spise seg mett på avokado. På kveldene reflekterer og filosoferer vi mye over livet og verden, hvilket er utelukkende en positiv ting. Kanskje kommer noe av hjernespyet på nett (haha). Vi er fornøyde med å være her, og har det bra.

Her kommer det en god del bilder fra dagene i Hauycán:

Playing "Ninja" with tha kidz

Randi learing how to cook "lomo saltado"

Ingrid doing the dishes

Our neighborhood 

View from the top of our roof

Dog: Mispat - the king of the house, our guardian
Hen: Soon to be eaten (we believe)...

Visitng the graveyard

Dinner at the market

Sometimes we get company while brushing our teeth

On our way back from work

A little film from wednesday evening, showing a little of our house and our neighbors who have been holding service every monday and wednesday since we arrived.

Elections in Peru

Ingrid

This text is only in english. 

Sunday 5^th of October, the election of mayors  took place in Peru. In Lima they were electing one mayor for the whole city, and one for each district of the metropolis. One of the daughters of the family Siri, who is going to Bolivia, and I live in, have been part of the political team of one of the candidates of our district, Villa Maria del Triunfo (a place with about 400.000 citizens). We have therefore got to witness some political happenings:

The day after arriving Peru our host mom asked if we wanted to join a political gathering in a location in Villa Maria. There would be dancing and cheering. We thought: “Yes! Dancing! Culture!” We got t-shirts, and felt exited. We cut up a whole bunch of bread that we later found out would be given out to people lacking things as electricity and solid floor, who were invited to the event. When we got there, there were kids, youth, grown ups and elders. In front there was a band, the candidate himself, and his team. Someone lead singing and cheering, there was a presentation of everyone in the team, and the candidate held a long speech. Every now and then, there would be a jingle from the kea board that made people clap along. Behind the scene, there was a power point on the wall, with information about the candidate and the campaign. This was read aloud. When I asked Siri, half joking, if this was because of the blind in the crowd, she wisely replied that it probably was for the illiterate. I felt stupid, and realized I had come to another reality (good for me). Then, after an enthusiastic show, the chairs were removed to make place for traditional dancing. We were invited in (meaning, we didn't have much choise), and enjoyed the Peruvian dance culture.

Then people wanted to take photos.

That was when we remembered. In the contract we have signed with Hald and Strømme foundation, it says that we can’t join in political or commercial things that can affect the image of the organization in a bad way. We didn’t have a clue about what this candidate stood for. And then, of course, there were someone who wanted a picture of the blond, strange girls with the candidate himself. We had to approve, anything else would have been a great insult against the candidate. I couldn’t cover the t-shirt I painfully realized I was wearing, either. Well, now we have learned to think twice before joining anything.

The candidate didn’t win, and our beloved host sister has told us how there is an invisible hand controlling the politics of Peru. Illiterate, marginalized people, who have a hard time finding information by themselves, are being manipulated, and corruption is part of the reality.  It’s interesting and uplifting to see the politically engaged people in Villa Maria fighting against an unjust, and sometimes undemocratic system. 

I am adding some pictures of the inhabitants of our house: 

Our beloved host mother, Filomena, and some of the bread we cut up.

We have been stupid enough to give the new baby guinea pig a name, Chino (because he is an only child). Siri has fallen in love.

Three of the beautifully coloured birds in our garden

"Miss Elisabeth"

Randi

De første tre ukene av oppholdet mitt i Peru jobber jeg på «Centro de Madres Adolecentes» (Senter for unge mødre). Da jeg fikk beskjed om at jeg skulle jobbe der forestilte jeg meg et sted med stakkarslige, underernærte jenter med skrikende unger. Joda, ungene griner i ny og ned, men utenpå er ikke jentene så stort forskjellige fra meg da jeg var i midten av tenårene. 

Senteret for unge mødre i Villa Maria del Triunfo, en bydel i Lima, er et prosjekt grunnlagt av Strømmestiftelsen. Det er virkelig et vellykket prosjekt, og jeg er så glad for at jeg får oppleve å jobbe der. I skrivende stund bor det tretten unge mødre på senteret mellom tolv og nitten år. De bor der 24 timer i døgnet, og her lærer de om husstell, hvordan å ta vare på barna sine, hvordan å lage mat og det er også et stort fokus på å lære om prevensjon, selvrespekt og ansvar. Samtidig lærer de å lage produkter som lommebøker, smykker og kosebamser, slik at de en gang i framtiden kan ha en egen inntekt. 
Uten i fra er det få eller ingen tegn til at de unge mødrene ikke kan bo hjemme på grunn av vold eller seksuelle overgrep, likevel bærer hver og en av dem på en historie som er veldig fjern  fra min egen, noe som konstant surrer rundt i tankene mine. Det må være utfordrende på så veldig mange måter å få et barn, når man selv bare er et barn … 

Det er en varm og trygg atmosfære på senteret; man kan høre velkjente lyder av barnelek, latter fra ansatte og hverdagsamtaler mellom jentene. De får tildelt forskjellige ansvar som å vaske ulike områder, låse opp porten til muren som er rundt hele senteret eller å lage mat. Senteret har en egen psykolog og andre ansatte som gir jentene god oppfølging.

(Bildene er tatt fra: http://www.centromadres.org/?lang=en, her kan du lese - på engelsk - om senteret)

Jeg går under navnet «Miss Elisabeth» eller «Señorita Elisabeth» (Jeg bruker mitt andre navn; Randi Elisabeth). Jeg er 19 år, akkurat ferdig på videregående, og etter noen dager med oppretting av egen timeplan har jeg blitt fulltids engelsklærer for de ungemødrene og barna i barnehagen på senteret. 

Barna er ikke stort forskjellige fra barn i Norge; noen er veldig nysgjerrige på hvem denne høye, hvite og fremmede jenta er og kommer løpende bort, mens andre iakttar meg på avstand. Jeg graver i hukommelsen etter de pedagogiske triksene jeg kan, og prøver å etterligne mine egne lærerforbilder. Det tar ikke lang tid før «hodet, skulder, kne og tå» er en hit på engelsk både for ungdommer og barn. Moro! 

Selv om alt er nytt og spennende – og til tider ganske slitsomt – så lyser det opp hverdagen når jeg blir møtt av seks 5 åringer som kommer løpende mot meg mens de roper «Miss, miss, miss!» før de klemmer meg alle på en gang. Eller når jeg blir spurt om jeg kommer i morgen, og jeg får et stort smil som svar når jeg sier «ja». Selv om jobben på mødresenteret bare varer i korte tre uker, og det bare er en og en halv uke til Ingrid og jeg drar til vår endelige destinasjon der vi skal jobbe i seks måneder, så er jeg veldig takknemlig for at jeg får et lite innblikk i livet til disse menneskene. Jeg trives i rollen som «Miss Elisabeth».

Lima

Randi

(Note: this post is both in norwegian and in english)

Lima er stor. Lima er annerledes. Lima er overskya og støvete. Lima er nye lukter og markeder med hele, ribbede høner hengende ned fra taket. Lima er fattigdom, men også rikdom. Sett gjennom norske øyne – matet med trafikalt grunnkurs og strukturerte trafikkregler – er trafikken i Lima et kaos uten like. Lima er smil og kjærlighet fra innfødte, og løshunder som sover midt i gata. Lima er tidlige kvelder, og (på denne tiden av året) kalde dager. Lima er ti millioner innbyggere og minibusser tettpakka med mennesker. Lima er voksende og spennende. 

Lima er virkelig en opplevelse!

__________________________________________________________

Lima is huge. Lima is different. Lima is cloudy and dusty. Lima is new smells and markets with ribbed hens hanging from the roof. Lima is poverty, but also wealth. The traffic in Lima is chaotic seen through the eyes of a Norwegian fed up with structural traffic rules. Lima is smiling and lovely people, and dogs sleeping in the middle of the street. Lima is early evenings, and (at this time of year) cold days. Lima is ten millions habitants and minibuses with people packed like sardines. Lima is growing and exiting. 

Lima is a new experience!

Ingrid

Hi!

Randi and I will live in separate houses for the next three weeks, and will therefor write separate texts.

All the six girls from Hald going to Peru and Bolivia are now living two and two together with host families in Lima. The first three weeks we will attend Spanish classes in Miraflores, a tourist area one a half hour away by bus. Then[I1] , we will go to our respective places and work. Randi is not attending classes though, since her Spanish skills are very good. These three weeks she is working in a center for young mothers. I am sure she will tell a bit about that herself.

So, what is there to tell after 4-5[I2]  days in Lima? Well, it is a big city, way bigger than all the cities in Norway all together. The bus system is a bit confusing, I am not yet sure what to look for on the vehicle to find a specific number, since there are letters and numbers all over the place. The bus ride to school is like a sightseeing in the diversity of Lima. We all live in families that have everything they need, but the poverty is present nearby. A few hundred meters behind the house I live in there live people who lack water and electricity. Along the ride the houses get more and more solid, and the roads get more and more asphalt. Then, in Miraflores, there are big hotels and shopping centers. Anyway, I am sure we have not seen the greatest diversity yet.

The families are very nice, and teach us about the culture and ways of the country. To end this rather long text I will tell about the inhabitants of our garden. There is a cage with a group of guinea pigs. I am telling myself that I should not use to much time looking at them, since they probably will end up on my plate one day soon…     

---

 [I1],

 [I2]4-5