Elections in Peru

Ingrid

This text is only in english. 

Sunday 5^th of October, the election of mayors  took place in Peru. In Lima they were electing one mayor for the whole city, and one for each district of the metropolis. One of the daughters of the family Siri, who is going to Bolivia, and I live in, have been part of the political team of one of the candidates of our district, Villa Maria del Triunfo (a place with about 400.000 citizens). We have therefore got to witness some political happenings:

The day after arriving Peru our host mom asked if we wanted to join a political gathering in a location in Villa Maria. There would be dancing and cheering. We thought: “Yes! Dancing! Culture!” We got t-shirts, and felt exited. We cut up a whole bunch of bread that we later found out would be given out to people lacking things as electricity and solid floor, who were invited to the event. When we got there, there were kids, youth, grown ups and elders. In front there was a band, the candidate himself, and his team. Someone lead singing and cheering, there was a presentation of everyone in the team, and the candidate held a long speech. Every now and then, there would be a jingle from the kea board that made people clap along. Behind the scene, there was a power point on the wall, with information about the candidate and the campaign. This was read aloud. When I asked Siri, half joking, if this was because of the blind in the crowd, she wisely replied that it probably was for the illiterate. I felt stupid, and realized I had come to another reality (good for me). Then, after an enthusiastic show, the chairs were removed to make place for traditional dancing. We were invited in (meaning, we didn't have much choise), and enjoyed the Peruvian dance culture.

Then people wanted to take photos.

That was when we remembered. In the contract we have signed with Hald and Strømme foundation, it says that we can’t join in political or commercial things that can affect the image of the organization in a bad way. We didn’t have a clue about what this candidate stood for. And then, of course, there were someone who wanted a picture of the blond, strange girls with the candidate himself. We had to approve, anything else would have been a great insult against the candidate. I couldn’t cover the t-shirt I painfully realized I was wearing, either. Well, now we have learned to think twice before joining anything.

The candidate didn’t win, and our beloved host sister has told us how there is an invisible hand controlling the politics of Peru. Illiterate, marginalized people, who have a hard time finding information by themselves, are being manipulated, and corruption is part of the reality.  It’s interesting and uplifting to see the politically engaged people in Villa Maria fighting against an unjust, and sometimes undemocratic system. 

I am adding some pictures of the inhabitants of our house: 

Our beloved host mother, Filomena, and some of the bread we cut up.

We have been stupid enough to give the new baby guinea pig a name, Chino (because he is an only child). Siri has fallen in love.

Three of the beautifully coloured birds in our garden

"Miss Elisabeth"

Randi

De første tre ukene av oppholdet mitt i Peru jobber jeg på «Centro de Madres Adolecentes» (Senter for unge mødre). Da jeg fikk beskjed om at jeg skulle jobbe der forestilte jeg meg et sted med stakkarslige, underernærte jenter med skrikende unger. Joda, ungene griner i ny og ned, men utenpå er ikke jentene så stort forskjellige fra meg da jeg var i midten av tenårene. 

Senteret for unge mødre i Villa Maria del Triunfo, en bydel i Lima, er et prosjekt grunnlagt av Strømmestiftelsen. Det er virkelig et vellykket prosjekt, og jeg er så glad for at jeg får oppleve å jobbe der. I skrivende stund bor det tretten unge mødre på senteret mellom tolv og nitten år. De bor der 24 timer i døgnet, og her lærer de om husstell, hvordan å ta vare på barna sine, hvordan å lage mat og det er også et stort fokus på å lære om prevensjon, selvrespekt og ansvar. Samtidig lærer de å lage produkter som lommebøker, smykker og kosebamser, slik at de en gang i framtiden kan ha en egen inntekt. 
Uten i fra er det få eller ingen tegn til at de unge mødrene ikke kan bo hjemme på grunn av vold eller seksuelle overgrep, likevel bærer hver og en av dem på en historie som er veldig fjern  fra min egen, noe som konstant surrer rundt i tankene mine. Det må være utfordrende på så veldig mange måter å få et barn, når man selv bare er et barn … 

Det er en varm og trygg atmosfære på senteret; man kan høre velkjente lyder av barnelek, latter fra ansatte og hverdagsamtaler mellom jentene. De får tildelt forskjellige ansvar som å vaske ulike områder, låse opp porten til muren som er rundt hele senteret eller å lage mat. Senteret har en egen psykolog og andre ansatte som gir jentene god oppfølging.

(Bildene er tatt fra: http://www.centromadres.org/?lang=en, her kan du lese - på engelsk - om senteret)

Jeg går under navnet «Miss Elisabeth» eller «Señorita Elisabeth» (Jeg bruker mitt andre navn; Randi Elisabeth). Jeg er 19 år, akkurat ferdig på videregående, og etter noen dager med oppretting av egen timeplan har jeg blitt fulltids engelsklærer for de ungemødrene og barna i barnehagen på senteret. 

Barna er ikke stort forskjellige fra barn i Norge; noen er veldig nysgjerrige på hvem denne høye, hvite og fremmede jenta er og kommer løpende bort, mens andre iakttar meg på avstand. Jeg graver i hukommelsen etter de pedagogiske triksene jeg kan, og prøver å etterligne mine egne lærerforbilder. Det tar ikke lang tid før «hodet, skulder, kne og tå» er en hit på engelsk både for ungdommer og barn. Moro! 

Selv om alt er nytt og spennende – og til tider ganske slitsomt – så lyser det opp hverdagen når jeg blir møtt av seks 5 åringer som kommer løpende mot meg mens de roper «Miss, miss, miss!» før de klemmer meg alle på en gang. Eller når jeg blir spurt om jeg kommer i morgen, og jeg får et stort smil som svar når jeg sier «ja». Selv om jobben på mødresenteret bare varer i korte tre uker, og det bare er en og en halv uke til Ingrid og jeg drar til vår endelige destinasjon der vi skal jobbe i seks måneder, så er jeg veldig takknemlig for at jeg får et lite innblikk i livet til disse menneskene. Jeg trives i rollen som «Miss Elisabeth».

Lima

Randi

(Note: this post is both in norwegian and in english)

Lima er stor. Lima er annerledes. Lima er overskya og støvete. Lima er nye lukter og markeder med hele, ribbede høner hengende ned fra taket. Lima er fattigdom, men også rikdom. Sett gjennom norske øyne – matet med trafikalt grunnkurs og strukturerte trafikkregler – er trafikken i Lima et kaos uten like. Lima er smil og kjærlighet fra innfødte, og løshunder som sover midt i gata. Lima er tidlige kvelder, og (på denne tiden av året) kalde dager. Lima er ti millioner innbyggere og minibusser tettpakka med mennesker. Lima er voksende og spennende. 

Lima er virkelig en opplevelse!

__________________________________________________________

Lima is huge. Lima is different. Lima is cloudy and dusty. Lima is new smells and markets with ribbed hens hanging from the roof. Lima is poverty, but also wealth. The traffic in Lima is chaotic seen through the eyes of a Norwegian fed up with structural traffic rules. Lima is smiling and lovely people, and dogs sleeping in the middle of the street. Lima is early evenings, and (at this time of year) cold days. Lima is ten millions habitants and minibuses with people packed like sardines. Lima is growing and exiting. 

Lima is a new experience!

Ingrid

Hi!

Randi and I will live in separate houses for the next three weeks, and will therefor write separate texts.

All the six girls from Hald going to Peru and Bolivia are now living two and two together with host families in Lima. The first three weeks we will attend Spanish classes in Miraflores, a tourist area one a half hour away by bus. Then[I1] , we will go to our respective places and work. Randi is not attending classes though, since her Spanish skills are very good. These three weeks she is working in a center for young mothers. I am sure she will tell a bit about that herself.

So, what is there to tell after 4-5[I2]  days in Lima? Well, it is a big city, way bigger than all the cities in Norway all together. The bus system is a bit confusing, I am not yet sure what to look for on the vehicle to find a specific number, since there are letters and numbers all over the place. The bus ride to school is like a sightseeing in the diversity of Lima. We all live in families that have everything they need, but the poverty is present nearby. A few hundred meters behind the house I live in there live people who lack water and electricity. Along the ride the houses get more and more solid, and the roads get more and more asphalt. Then, in Miraflores, there are big hotels and shopping centers. Anyway, I am sure we have not seen the greatest diversity yet.

The families are very nice, and teach us about the culture and ways of the country. To end this rather long text I will tell about the inhabitants of our garden. There is a cage with a group of guinea pigs. I am telling myself that I should not use to much time looking at them, since they probably will end up on my plate one day soon…     

---

 [I1],

 [I2]4-5