Ingrid 

Hun sitter alene ved volleyballbanen og gråter. Foran henne, på banen, er de større barna opptatt med å kaste ball. Hun har to meters benkeplass på hver side. Bortenfor sitter noen foreldre med barna sine. De kaster noen bekymrede blikk, men ingen går bort til henne. Jeg står og kaster ball og er til overs. Barn som er utafor er det jeg føler jeg er her for, så jeg går bort. Kanskje fordi jeg også på en måte er litt utafor?
Først vil hun ikke si noe. Hun bare uler, og ser forskremt rundt seg. Jeg spør om hun har falt. Jeg har nemlig registrert en liten rød dam ute på banen. Heldigvis forteller noen meg at det bare er chupete, smelta saftis. Hun rister på hodet. Jeg spør hva hun heter, men hun svarer ikke. Så jeg forteller henne at jeg heter Ingrid, er 19 år og kommer fra laaangt borte. Vi sitter der litt, avventende. Så spør jeg om hun vil spille. Gråten har tatt av, hun uler ikke lenger. Det lille hodet hennes med de svarte flettene nikker såvidt. Jeg henter en ball, og begynner å kaste den til henne imens vi sitter på benken. Etterhvert reiser vi oss. Avstanden blir større og større, helt til de korte armene hennes kaster den opp til meg med hele sin kraft. Jeg får ballen i ansiktet. Hun ler. Jeg spør hva hun heter. Hun hvisker: "María". Jeg spør hvor gammel hun er. Hun rekker fire fingre opp i været. Ballen kastes fram og tilbake, fram og tilbake. Hele jenta stråler. Hun er blitt sett. Tenk at jeg fikk privilegiet av å se henne denne dagen! Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe for at hun kunne føle seg sett, hver dag.

Asociación Ágape

Hey! If you want to know what we have been up to the last week, you can follow this link: Asociacón Ágape. 

It´s the facebook page of Ágape, and they have posted some picture from our work with a proyect called "Proyecto Mochila" (The backpack proyect/ryggsekkprosjektet) at a school in Huaycán.

You can follow our work through that page :)

Greetings,
Ingrid and Randi

Verden utenfor Norges trygge grenser

Randi

Jeg vil ikke glemme det jeg har sett og hørt. Ikke minst det jeg har følt. For et år siden var jeg midt i mitt tredje år på videregående. Med lekser, prøver og framføringer helt oppunder ørene. Jeg tenkte ikke så mye over at jeg var heldig som kunne stille meg selv spørsmålet om hvilken skole jeg skulle velge neste år eller at jeg ikke trengte å være redd når jeg gikk alene.

Nå – ett år senere – befinner jeg meg i en bydel bygd i en ørken utenfor millionbyen Lima. Her kan det være farlig å gå ut på gata og det finnes tusener av mennesker som lever i fattigdom. Jeg må tenke over hvor jeg har pengene på kroppen før jeg går ut av døra, og er det mørkt må jeg slå følge med noen. Her finnes mange som ikke har råd til videre utdanning. Det høres kanskje rart ut, men jeg føler meg så utrolig privilegert som får lov til å bo her. Jeg er heldig som får muligheten til å klemme på og leke med unger som trenger det. Jeg er takknemlig for at jeg får se de vonde forskjellene i denne verden, selv om jeg kan få en klump i magen når jeg tenker for mye på det. Jeg er takknemlig for at jeg får oppleve hvordan det er å jobbe i et området der mennesker lever i ekstrem fattigdom, fordi det ikke er fremmed for meg lenger. Det er ikke noe jeg bare har sett på TV eller noe som jeg vet at finnes der ute ett eller annet sted. Jeg har fått muligheten til å se noen av de store utfordringene vi har i denne verden. Kjenne det på kroppen. Kjenne på følelsen av håpløshet når ting er så utrolig urettferdig. Alt dette tilsammen har fått meg til å kjenne på motivasjonen til å gjøre en forskjell og til å hjelpe de som ikke har muligheten til å stille seg spørsmålet om hvilken skole de skal velge det kommende året.

Jeg vil ikke at det komfortable Norge med alle mulighetene skal sluke meg når jeg kommer hjem. Jeg vil ikke at bildene jeg ser på nyhetene skal virke fremmede og uvirkelige. Jeg gruer meg ikke til å dra opp til de fattige sonene i bydelen jeg bor i og møte på urettferdighetene som finnes der, men jeg kan kjenne på at jeg gruer meg til å komme hjem til Norge og kanskje glemme noe av det jeg har følt utenfor landets trygge grenser.