Juleforberedelser i Huaycán

Ingrid

(Norwegian, english version coming up)

Det nærmer seg jul, og vi tenkte det kunne være artig for våre lesere å høre litt om juleforberedelser i Huaycán. Det er ikke noen lillakode i desember. Det er i grunn ikke så mye fargekode i det hele tatt. Julekort og det meste kan godt være rosa, lyseblå, gule og vårgrønne. Vi har heller ikke sett tegn til noen julekalender. Derimot ble det i løpet av starten av desember presentert et opplegg som var nytt for Randi og meg: «Hemmelig venn». Det fungerer slik:

På kontoret er det hengt opp julenissestøvler (julestrømper) til alle som jobber her. Vårt oppdrag er å i ny og ne fylle støvelen til vår hemmelige venn med en koselig beskjed, og godteri. Hun/han må for all del ikke finne ut hvem vi er! Vi har fått høre noen historier om spill og allianser fra tidligere år. Når ferien kommer, skal vi gi julegave til vår hemmelige venn. Randi og jeg har også hemmelig venn-opplegg med familien vår, og tre andre familier som vi skal feire jul med. Det er et genialt opplegg! Alle får en gave fra hvert av sine sosiale miljø, og trenger tilsvarende bare å tenke på en gave.

Randi og jeg, norske som vi er, har laget vår egen julekalender, som startet 1. desember. På døra på rommet vårt har vi hengt opp 24 lapper, med datoer på. Hver kveld skriver vi på dagens lapp det beste dagen hadde å by på. Dermed fylles kalenderen opp, og vi kan se hvor lenge det er igjen til jul. Når juleaften kommer, kan vi lese om alle de flotte tingene som skjedde i desember. Og ok da, på hver tredje lapp står det «sjokolade», og da spiser vi av fruktnøtten Randi var så lur å ha med seg fra Norge. Spiser vi ei rute hver tredje dag fra 1. desember, og to på lillejuleaften, rekker det akkurat.   

Vi har til nå vært med på to julegaveutdelinger for alle ungene på Ágape. Først var det frivillige fra ei kirke, og deretter fra en skole i Lima, som kom med gaver og søtsaker de hadde samlet gjennom fadderordninger til barna. Vi var der for å hjelpe til som vanlig, og storkoste oss med å leike med ungene. Jeg tror de storkoste seg også.

Kanskje er det litt for sent i desember til å skrive det som følger nå. Men det ser ut til at flere juler skal komme, og jeg vil i den forbindelse gjerne komme med en oppfordring: Tenk over hva som er viktig til jul. Jeg tror det jeg skriver nå har blitt sagt så mange ganger at vi både har hørt det og oppfattet det, men før vi egentlig har forstått det og lært det, har vi blitt dratt med i dragsuget, likevel. Så jeg vil prøve å hviske gjennom stormen av reklamer og beskjeder som forteller deg at det viktigste til jul er at vi alle har mest mulig søppel og spiser best mulig (men ikke legger på oss): det viktigste til jul er at Jesus kom til jorda for å lære oss at vi kan ha det bra sammen. Så ha det bra, sammen. Akkurat det krever ikke nødvendigvis all den driten vi gir til hverandre og oss selv som forsøpler jorda vår. Det krever bare din tid. Jeg sier ikke at man ikke skal pynte og vaske og stelle og dulle med julegaver. Fest og hverdag er ikke det samme. Det er fint å gjøre forskjell på det, og det er virkelig grunn til å feire! Men tenk over hvorfor du gjør de tingene du gjør i julens navn. Er det fordi du er glad i menneskene rundt deg, som deg selv? Eller er det noe helt annet?  

Her kommer noen bilder fra vår desember:

 

Calendar in our room

Papa Noel 

Santa Claus boots

Making chistmas cards for everyone in Ágape organisation. Thats thirty cards... 

Christmas doesn't necessarily need to be all red and white.

Some of the Ágape boys with their teacher, in their neighborhood 

Some of the Ágape kids, waiting for their Christmas presents

Boys buying "chupete"(frozen lemonade)

Girl from Ágape reading the message in her present

Going crazy with da kids

Walking home with presents for Christmas

Jenta med de forundrede øynene

Randi

(English version futher down)

Jeg satt og spiste nista jeg hadde fått under en medisinsk kampanje vi jobbet på i Huaycán, da det kommer en tynn jente med pistrete hår, skitne klær og forundrede øyne og setter seg ned ved siden av meg. «Jeg har lyst på. Kan  jeg få?» Hun er ikke som andre unger jeg har møtt. Hun er direkte og jeg får en følelse av at hun vet lite om hvordan hun skal oppføre seg i møte med andre mennesker. Hvordan har hun det hjemme? 

Jeg gir henne eplet mitt, men fortsetter å føle øynene hennes på meg. I det jeg skal ta enda en bit fra rundstykket griper hun etter det: «Jeg har lyst på!» Overrasket over oppførselen hennes reagerer jeg med å si: «Hvis du gjør sånn, kommer jeg ikke til å gi deg mer.» Jeg føler meg streng, og jeg vet ikke om det er det riktige å gjøre. Hun flytter seg ikke fra siden min, men sier heller ikke mer. Jeg merker blikket hennes på maten jeg spiser og jeg føler meg grådig, selv om jeg har stått i varmen i mange timer og er sulten. Hva bør jeg gjøre? Samtidig som noe i meg sier at det er viktig å lære henne folkeskikk, så er det utrolig vondt å føle at jeg overser henne på samme måte som jeg hadde oversett en tiggende hund. Hvor kommer hun fra? Hva har hun opplevd? Hva er grunnen til at hun oppfører seg slik? Jeg gir henne juicen jeg har fått, smiler og forteller henne at det er vanlig å si takk. «Takk.»
I stillhet drikker hun juicen, før hun reiser seg og går. 

Jeg sitter igjen å lurer på hvem som venter på henne når hun kommer hjem. Hvis hun har et hjem i det hele tatt.

Hva har jeg gjort for å fortjene å vokse opp i trygge og gode omgivelser?

English version

I was eating my lunch during a medical campaign we worked at in Huaycán, when a skinny girl with wispy hair, dirty clothes and wondering eyes came and sat by my side. “I want some. Can I get some?” She did not act like other children I had met. She was direct, and I somehow got a feeling that she knew little about how to behave around people. How was her life at home?

I gave her my apple, but she kept looking at me. Right before I was going to take another bit of my bread she tried to grab it, saying: “I want some!” Surprised of what she just had done I heard myself say: “I am not going to give you more if you behave this way.” I felt strict, and I wondered if I was doing the right thing. She did not go away, but she did not say anything ether. I felt her look at my food and I felt greedy, even though I had been standing in the heat all morning working and I felt hunger. What should I do? Something inside of me said that it was important to teach her some manners, but at the same time, it felt so wrong to ignore her the way I would have ignored a begging dog. Where did she come from? Which life experiences did she carry with her? Why did she acted this way? I gave her my bottle of juice, then gave her a smile and told her that you normally say thank you. “Thank you.”
She drank the juice in silence, and then she walked away. 

I wonder who was waiting for her at home that day. If she has a home at all. 

What have I done to deserve to grow up in a safe and sound environment?

Gring@, hva betyr det egentlig?

Ingrid

(English version further down)

I ordboka står det: utlending; amerikaner (fra USA). Når vi spør lokalbefolkninga, får vi til svar at det betyr nettopp det. Men de svarer også at det bare betyr «lys». Jeg har hørt mødre kalle ungen sin «gringita», da hun var en anelse bleikere og hadde litt lysere hår enn de andre ungene i nærheten. Som de fleste ord som går på utseende på spansk, kan også dette ordet brukes som et kjælenavn, hvert fall når man tilføyer –ita/-ito.  Men for min del har «gringa» fått en helt annen klang enn et kjælenavn.

Unger kauker «gringa» fra toppen av hustak i det fjerne. Jeg har opplevd at gamle damer hveser «gringa» til oss på gata. En gang, også på gata, var det ei mor som forklarende sa «gringa», til ungen sin, før den lille jenta kom springende bort for å stå og smile og vinke en stund.

Jeg skjønner nå litt bedre hvordan det er å ha en annen hudfarge i Norge. Hvordan det er å bli dømt ut ifra hvordan du ser ut. Etter å ha lest litt Latin-amerikansk historie, vil jeg ikke ha på meg at jeg er fra USA, men jeg kan ikke gjøre noe med hva gamle damer på gata tenker. Av og til betyr «gringa» bare fremmed, spennende. Andre ganger har det i grunn samme klang som «neger». Jeg er takknemlig for denne opplevelsen, fordi den hjelper meg til bedre å forstå alle som føler de aldri kan bli ordentlige nordmenn hjemme.

(English)

Gring@ – what does it really mean?

The dictionary says: foreigner; American (from the USA). When we ask the locals, this is what they answer, as well. But they also say that it simply means “white”. I have heard a mother call her daughter “gringita”, since her face and hair was a bit paler than the other kids around. Like most words considering looks in Spanish, “gringa” can also be used as a caring nickname, at least if you ad -ito/-ita.  But to me, “gringa” has gotten a whole other sound than a caring nickname.

Kids scream “gringa” from rooftops far away. I have experienced old women mumble “gringa” at us on the street, through gritted teeth. Once, also on the street, there was a mom who in an explaining way said “gringa” to her daughter, making the little girl run towards us, just to smile and wave for a while.

Now I understand a little better how it is to live with a different skin color in Norway. How it feels to be judged out of the way you look. After having read a little bit of Latin-American history, I don’t want people to think that I am from the USA (on behalf of our North-American readers, I am sorry, but that’s how it is), but I can’t do anything about what old women think. Sometimes, “gringa” simply means strange, exiting. Other times, it more or less sounds the same as “nigger”. I am thankful for this experience, because it helps me to understand better those who feel like they never can be real Norwegians, back home.