Ingrid
Hun sitter alene ved volleyballbanen og gråter. Foran henne, på banen, er de større barna opptatt med å kaste ball. Hun har to meters benkeplass på hver side. Bortenfor sitter noen foreldre med barna sine. De kaster noen bekymrede blikk, men ingen går bort til henne. Jeg står og kaster ball og er til overs. Barn som er utafor er det jeg føler jeg er her for, så jeg går bort. Kanskje fordi jeg også på en måte er litt utafor?
Først vil hun ikke si noe. Hun bare uler, og ser forskremt rundt seg. Jeg spør om hun har falt. Jeg har nemlig registrert en liten rød dam ute på banen. Heldigvis forteller noen meg at det bare er chupete, smelta saftis. Hun rister på hodet. Jeg spør hva hun heter, men hun svarer ikke. Så jeg forteller henne at jeg heter Ingrid, er 19 år og kommer fra laaangt borte. Vi sitter der litt, avventende. Så spør jeg om hun vil spille. Gråten har tatt av, hun uler ikke lenger. Det lille hodet hennes med de svarte flettene nikker såvidt. Jeg henter en ball, og begynner å kaste den til henne imens vi sitter på benken. Etterhvert reiser vi oss. Avstanden blir større og større, helt til de korte armene hennes kaster den opp til meg med hele sin kraft. Jeg får ballen i ansiktet. Hun ler. Jeg spør hva hun heter. Hun hvisker: "María". Jeg spør hvor gammel hun er. Hun rekker fire fingre opp i været. Ballen kastes fram og tilbake, fram og tilbake. Hele jenta stråler. Hun er blitt sett. Tenk at jeg fikk privilegiet av å se henne denne dagen! Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe for at hun kunne føle seg sett, hver dag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar