Amanda er ikke alene

Randi

Skoledagen er ferdig og titalls elever løper ut av klasserommet for å leke. 12 år gamle Amanda blir igjen inne. Hun har lest noe hun ikke burde lest. Nå er hun fortvilet.

Før Amanda dro til Ágape i dag fikk hun med et brev fra moren sin. Det skulle til læreren, men Amanda klarte ikke å motstå fristelsen. Hun leste det selv.

«Kjære lærer, jeg orker ikke lenger å bo med mannen min, og jeg ber om hjelp til å skille meg …» Krangler, diskusjoner, økonomiske problemer, konflikter. Det har blitt for mye for moren som bor sammen med sin mann og fem barn i et lite treskur høyt opp i åssiden. Amanda, læreren og jeg setter oss ned for å snakke. Hvordan har Amanda det?

Det tar ikke lang tid før tårene fosser ut mellom hulkene og utbruddene. «Jeg vil ikke at de skal skille seg, jeg vil ikke at de skal skille seg!» Amanda forteller at faren drar ut for å jobbe, men han tjener ikke mye. Til tider har de ikke nok til melk og brød. For en måned siden fikk hun en liten lillebror. Han er dessverre kilden til mange krangler. I fjor gikk ikke Amanda på skolen, fordi de ikke hadde råd. Problemene er mange og handler som regel om penger.

Jeg har blitt kjent med Amanda som en tøff jente med småfrekke kommentarer. Nå sitter hun i armkroken min og gråter. Jeg skjønner at hun bruker den tøffe væremåten som en mur mot omverdenen. Men nå har begeret rent over. Det er mange knuter, vonde følelser og fortvilelse som slippes ut gjennom tårer og hulking.

Amanda er et av mange barn her i Peru som har problemer hjemme. Flere er vitne til at foreldrene krangler om hverdagsproblemer. Noen er også vitne til at foreldrene bruker vold mot hverandre og mange blir slått selv. Men Amanda har noe som ikke alle andre har. Hun har et sted å gå til, et sted hun kan være fri en liten stund og et sted der det er noen som lytter. Derfor finnes Ágape. Det er et sted der barna kan føle seg møtt og hørt.

Etter en god stund begynner hulkinga til Amanda å roe seg. Hun klarer å puste helt ned i magen. «Husk at det ikke er din skyld, Amanda, du er ikke grunnen til at de krangler.» Læreren skal kontakte Ágapes psykolog, som skal ta en prat med mor og etter hvert far. Selv om vi ikke kan love Amanda at foreldrene ikke skal skille seg, så kan vi love henne at noen skal ta tak i problemet og at verken hun, moren eller faren er alene. Det finnes folk som bryr seg.

Jenta på 12 år tørker tårene og tar fatt på turen hjem til det lille treskuret opp i åssiden. Jeg ser etter henne og tenker på alle skjebnene som finnes her i Huaycán. Jeg kjenner at jeg er takknemlig for at Ágape finnes og at Amanda har et sted hun kan la tårene trille og murene falle.